Hvorfor er alt jeg begir meg utpå så vanskelig og tar så lang tid, egentlig? Jeg har nå forstått hvor dypt jeg egentlig må pusse det bordet, og det er tidkrevende for å si det forsiktig. Heldigvis er det jo oppå og dermed ikke så veldig tungt, men det er VELDIG kjedelig og monotont. Jeg er ikke en tålmodig person - jeg vil ha øyeblikkelig tilfredsstillelse (om det er lov å si), så dette tar på. Men det er ikke en gang 1. november, jeg rekker å bli ferdig til jul. He. He. He (dette er en anstrengt latter, folkens). Jeg ga meg rundt 16.30. Det er tross alt lørdag, og vi må tenke på naboene. I morgen blir det ikke pussing i det hele tatt, og jeg kjenner at det også er litt kjedelig, faktisk. Jeg vil jo bli ferdig og få et feiende flott eikebord!

Så hva gjør man da? Jo, det må terapibakes såklart! Jeg var innom ideen å lage gule bomber, men jeg må jo ha noe å gjøre i morgen når jeg ikke kan pusse. Julebaksten får vente. Istedenfor slang jeg sammen en brøddeig. 3,5 dl vann, 250 gram hvetemel, 250 gram sammalt spelt grov, 10 gram salt og en dæsj tørrgjær. Strekk og brett tre ganger og hev til dobbel størrelse. Det er en så enkel øvelse hele greia. For å få det steinovnsbakte preget legger jeg brødet i en varm jernpanne og bruker damp halve steketida. Jeg har flere brødoppskrifter - og dette er et litt sånt håndverk/moderne brød. Neste gang skal jeg bake godt gammeldags husmorgrovbrød (eh, hvis det er lov å si) - det er nemlig også veldig godt, og en helt annen opplevelse. Følg med for mer osv.

Jeg er tvil om hvor mye helsegreier jeg egentlig skal skrive om her. Tanken da jeg begynte å blogge var jo at dette kunne være et sted der jeg kunne klage og holde litt på, uten å gå altfor mye i detaljer. Og kanskje skrive noe humoristisk om noen ganske absurde undersøkelser og veldig rare magesymptomer. Magen min er et katastrofeområde, men ingenting synes noensinne på undersøkelser. Og når man har psykiske lidelser så havner man bare i den psykosomatiske båsen (selv om de sier at de har sluttet å bruke det begrepet fordi det er så stigmatiserende) etter at man har utelukket alt det som er ondartet. Joda - det er fint å vite at jeg ikke har kreft eller Crohns, men jeg skulle likt å ha noe behandling likevel, takk. Så nå går jeg egentlig bare og venter på at det skal krise seg til slik at det kanskje synes på et røntgenbilde eller noe sånt. Jeg har hatt noen kriser til nå, men har aldri fått noen vurdering akkurat mens det står på, og de har hatt en tendens til å løse seg selv etter noen dager. Nå har jeg en avtale med min fastlege om at jeg faktisk får en vurdering når jeg ønsker det, og tror det er hensiktsmessig. I mellomtida prøver jeg bare å få tida til å gå - heldigvis slipper jeg å se maling tørke. Jeg har jo et bord å pusse!