Hva skal man si? Pussing og hvitoljing av gamle eikemøbler er vanskeligere enn man skulle tro, i allefall. Etter at jeg hadde pusset ferdig så jeg jo at det var et felt på midten som var ganske mye mørkere enn resten - dere ser det på bildet over her også. På dette bordet ser det mer ut som fin gammel patina enn som misfarging, jeg la ikke engang merke til det før etter at jeg hadde pusset. Jeg sa meg likevel ferdig etter å ha pusset, og pusset og pusset – og pusset. Vasket med svakt såpevann og lot det stå til.

Det ser kanskje ikke såå ille ut?

Umiddelbart så jeg at deler av bordet hadde mye mer sug enn resten. Om det er fordi jeg har pusset mer på problemområdene eller om det er variasjon i treet generelt gidder jeg ikke å spekulere over - det er som det er, og det blir som det blir. Jeg har polert og polert med en gammel vaskeklut, og nå skal det få lov til å bare stå og trekke. Er det like ille i morra så prøver jeg med et lag til. Suget må jo bli mer likt når hele overflaten er satt inn med et lag olje?

Trøsten er at beina kommer til å bli mye enklere å ha med å gjøre. De er mindre slitt og mer ensartet i overflaten. Jeg tar det hele i etapper, og har ikke begynt å olje dem ennå. Det er jo slik jeg liker å ha arbeidsoppgavene mine - fordelt utover dagen slik at de ikke overvelder meg.

Men altså, jeg er en sånn person som gir opp alt jeg ikke blir verdensmester i med en gang. Da får det bare være, liksom. Og på den måten lærer meg man seg få nye ting. Jeg håper, for min del, at det er noe læring i dette prosjektet, og at jeg før jul har et kjempefint bord med finfin hvitaktig eikefarge. Krysser fingrene!