Jeg har et svært anstrengt forhold til Verdensdagen for psykisk helse. Det er en dag som hovedsakelig fokuserer på lettere psykiske lidelser, forebygging og livskriser. Vi som har de mer alvorlige diagnosene blir oversett, år etter år. Vi blir også oversett av hjelpeapparatet, med mindre vi er så syke at vi er til fare for oss selv eller andre. Og ofte blir vi oversett da også, det har vi vel alle fått med oss det siste året. Vi er ikke samfunnsnyttige og dermed ikke verdt å bruke penger på. Det er i allefall slik det føles.

Verdensdagen er en dag fylt med tomme floskler om å løfte blikket, eller om å se hverandre, om å tørre å be om hjelp. Disse flosklene flytter ansvaret for tilheling over på individet og bort fra samfunnet, og har dermed en direkte skadelig effekt etter min mening. En del av oss som er psyke har faktisk stått og banket på døra hos DPS i et tiår og nærmest bedt på våre knær om å bli sett, hørt og forstått - og behandlet. Men det finnes ikke kapasitet. Nå er jeg uføretrygdet og på et annet budsjett. Dyr for staten, men ingen byrde for psykiatrien. Tror noen at jeg hadde blitt friskere om jeg hadde blitt sett sterkere av folk rundt meg, eller om jeg hadde ropt om hjelp enda litt høyere?

Jeg kan ta Verdensdagen mer alvorlig om man noen av årene kunne ha fokusert på psykere pasienter. Rope om flere offentlige midler framfor individualisering av ansvar, be om bedre forskning på langtidsvirkning av psykiatrimedisiner og legge frem nye modeller for psykiatritenkning.

Verdensdagen for psykisk helse har blitt en real påminnelse for meg om min egen svært mangelfulle behandling. Kall det gjerne en trigger - det hele er traumatisk. Ja, jeg er bitter - svært bitter. Nå dukker det idiotiske floskler opp overalt, og snapchat har ikke mindre enn to filtre jeg kan bruke for å vise meg politisk korrekt. Mitt første møte med Verdensdagen for psykisk helse var da jeg mottok dagtilbudstjenester i daværende Rygge kommune for det som føles som en kvinnesalder siden. Da ble alle brukerne holdt hjemme fordi de ansatte skulle på seminar.

Det har aldri handlet om oss psyke. Det er en dag for godhetsposering og dydsfremvisning.