Kaos i leiligheten gir kaos i hodet. Det er i allefall tydelig. I takt med at det Store Øyeblikket nærmer seg har stressamnesien og forvirringa økt. Ikke til bekymringsverdige nivåer, men nok til at det blir enda mer mentalt utmattende. Å pusse opp kjøkkenet koster mye - nesten for mye.
Dere får bare tilgi at headerbildene er tatt i samme positur hver dag. Jeg er sliten fysisk og mentalt - og dermed helt fantasiløs. Når kjøkkenet er ferdig skal jeg bare ta bilder der inne. Bare. I allefall i et halvt år eller noe. Kjøkkenet har kommet. Definitivt. Og det
Jeg har et svært anstrengt forhold til Verdensdagen for psykisk helse. Det er en dag som hovedsakelig fokuserer på lettere psykiske lidelser, forebygging og livskriser. Vi som har de mer alvorlige diagnosene blir oversett, år etter år. Vi blir også oversett av hjelpeapparatet, med mindre vi er så syke at
Neida. Men vi har tatt det ganske med ro. Arvingen har malt taket, og vi har ommøblert bittelitt sånn at jeg er klar for å ta i mot det nye flatpakkede kjøkkenet vårt i morgen en gang. Og det er egentlig det. Jeg startet dagen med å forsøke å redde
I dag har jeg fokusert på fjerning av bittesmå tapetrester rundt omkring. Eller. Først fjernet vi mer av kjøkkeninnredninga og kjørte det på fyllinga, før arvingen pussa og grunna taket. Det krevde ikke mindre enn to turer til Obs Bygg, men sånn er det når man ikke gidder å lese