Jeg har alltid pleid å si at jeg ikke er særlig forfengelig. Det er åpenbart feil - i og med at det er så veldig, veldig gøy med klær nå etter at jeg har gått ned i vekt.
Det har fått meg til å reflektere en del, og jeg har senere tenkt å lage en bloggpost om sosiale privilegier knyttet til vekt. I dag skal jeg bare kort forklare at når man er overvektig er det vanskelig å finne en stil - i allefall om man har dårlig råd. Klærne som er tilgjengelige i priser fattigfolk har råd til er gjerne forstørrelser av små størrelser, og det er jo ikke sånn store kropper er. Det blir til at man, i allefall jeg, kjøper klær som passer, er behagelige og ikke ser helt jævlige ut. Og det er strengt tatt ikke særlig inspirerende. Når jeg endelig fant et plagg jeg syntes var fint, eller passet ganske godt, endte det alltid med at jeg brukte det fullstendig opp. Til mammas store fortvilelse - hun syntes det var flaut å gå sammen med en datter med hullete klær. Klesinnkjøp var en fortvilende affære. Jeg endte alltid svett og skuffet med ingen klær i posen. Det er åpenbart at klesindustrien må ta mer hensyn til at store kropper ikke er som store, små kropper - men det er en annen sak.
Tilbake til min forfengelighet. Det er de små størrelsene som henger igjen, det vil si at jeg kan handle mye på salg - nok et privilegium. Plaggene er designet for de størrelsene jeg kjøper, en åpenbar fordel. Dette er, for meg, veldig inspirerende - og veldig gøy. Og samtidig litt trist - at jeg, fordi jeg har det som anses å være en "normal" kropp, får disse fordelene.
Min fastlege har kontor ved siden av Fretex, og siden jeg har ukentlig oppfølging hos ham ender det med at jeg drar innom hver gang. Til å begynne med var det overveldende, klærne er sortert etter farge, ikke størrelse - noe som gjorde det nesten umulig å komme i gang. Men nå noen uker seinere har jeg begynt å få oversikt, og jeg veit hvor jeg skal se etter forskjellige ting. Det har ikke blitt mange kjøp, men jeg har greid å gjøre noen skikkelige funn - sånne som gjør meg endeløst lykkelig.
For noen uker siden fant jeg en anorakk av merket Ramah, som egentlig bare er Hamar baklengs. Jeg tror den er fra søttitallet, og den er helt ubrukt. Den er rød med cordfløyel i kragen, og foran er det et merke der det står "Foreningen til ski-idrettens fremme 1883". Den passet perfekt. Seinere samme uke fant jeg en knickers i beige bomullscord av merket Ljungberg Norwegian Design - skulle jeg gjette er denne også er fra søttitallet. Den passet perfekt, og den er også ubrukt, eller i allefall nesten ubrukt. Jeg ANER ikke når jeg skal få brukt dette gullantrekket, ikke går jeg på ski - og klærne er for fine til å bruke ved bålet. Men jeg har allerede begynt å planlegge å strikke knickersstrømper, retroskigenser og lue og votter i retrodesign. Kanskje jeg må finne noen beksømstøvler, hva nå enn det er. Sånne har jeg bare lest om i Anne-Cath. Vestlys bøker.
I dag fant jeg en skjorte fra H&M som ikke finnes i salg lenger. Jeg har en fra før, med annet mønster, og jeg elsker den og bruker den hele tida. Klart denne måtte bli med hjem for 69 kroner.
Member discussion: