Det ser ikke særlig pent ut, nå. Å strippe kjøkkenet ned til betongen har vært både en prøvelse og en overraskelse. Jeg visste jo at tapetfjerninga ikke ville bli særlig gøy, men det var likevel overraskende at det skulle bli riktig så vanskelig. Men nå tror jeg at jeg sier meg noenlunde ferdig. Det er litt igjen her og der hvor skapene og platene skal være, men bare noen rester. Neste eiers problem - jeg har i det minste gjort det ganske mye enklere for vedkommende.

Dagen i dag har vært superkjip. Jeg har jo senefestebetennelse i begge skuldrene, og jeg orker bare å skrape i noen få minutter sammenhengende før jeg må ha pause. Da går det treigt, gitt. Men samtidig er det en arbeidsform som tiltaler meg. Jeg har ikke noen diagnose på ADHD, men sinnet mitt oppfører seg veldig sånn. Mest av alt vil jeg bare gi opp alt hele tida, men jeg greier å motivere meg for noen få minutters jobb nå og da.

Jeg røk på et garderobeskap på finn, da. Det passer jo ikke særlig godt å hente det akkurat nå, men det var så billig! Bare innmaten er verdt mange tusen kroner, og selgeren skulle bare ha tusen. Arvingen er ikke særlig blid på meg, han må jo bli med og hente det. Unnskyld, arving! Men det blir bra med nye skap på rommet ditt!

I morgen skal jeg pusse sparkel og se om det er mer som må sparkles. Og i helgen må vi få kasta resten av kjøkkenet. Og kjøkkenbordet og stolene skal også ut, slik at vi får plass til kjøkkenet som blir levert på mandag. Jeg har også kjøpt nytt kjøkkenmøblement på finn, men det får jeg lov til å hente litt seinere. Heldigvis.

Jeg gleder meg til å vise dere et penere kjøkken, folkens! Og etterpå skal jeg pusse opp stua også. Like greit å bare kjøre på når man er i gang. Gulrota i andre enden er at jeg skal arrangere julemiddagen her. Det er bare å visualisere i vei, slik at jeg orker å stå i det hele.