Jeg er fra Finnmark. Nærmere bestemt Pasvikdalen, en dal inneklemt mellom Finland og Russland. De siste årene har jeg satt mer og mer pris på turene mine opp dit. Jeg har blitt mer glad i å være i naturen, og jeg har begynt å sette veldig pris på stillhet.

Jeg bort i et veikryss, ved E6, ved fylkesveien, ved en barnehage, ved en flyplass - bråk er en del av livet mitt - og jeg tror jeg bare har fått nok. Derfor reiser jeg på tur til Finnmark for andre gang på et par måneder. Unnskyld, miljøet, men dette er viktig for meg.

Med årene har jeg lært meg å legge ambisjonene på hylla og velge å la meg glede av små ting. Da blir livet lysere, for det finnes nemlig veldig mange små ting. Det kan være et rart tre, bjørnespor eller kanskje en stor sopp. En av de siste dagene jeg var i Pasvik sist gikk jeg tur sammen med fetteren min, og jeg fikk plutselig øye på noen bær som så helt ut som multer, bare at de var røde som bringebær. Eller nei, de var røde som kirsebær, en mørkerød farge. Han kunne fortelle meg at de het åkerbær og var fullt spiselige. Det var bare noen få der, så jeg tok bare ett som jeg spiste  så sakte jeg klarte. For en smakseksplosjon - det smakte som en blanding av alle bær jeg har smakt før. Multer, bringebær, et hint av blåbær? Definitivt en distinkt jordbærsmak. Jeg følte meg hensatt til Harry Potters verden. Allesmaksbær? Helt på ekte?

Dette var en så stor opplevelse at jeg måtte gå tilbake til samme sted dagen etter og spise to bær til, noe jeg gjorde med den største andakt. Seinere fikk jeg lære at bæret blir kalt dronningen av bær. Det er en kroningsseremoni jeg kan stille meg bak.